Bygd er ikke by

Bygd er ikke by

 

Tekst: Ola Sendstad, 2016

 

Fokuset på by og utvikling av urbane kvaliteter er nærmest total i den norske arkitektstanden. Byplanlegging, byutvikling, byforming, bylivsenter, byverksted, bylab - arkitekter engasjerer seg i byutvikling, arbeider med hvordan det er å leve i byen og forsker på by og urbanitet.

 

Unike bygdesamfunn tilbys lite: rasteplasser, vakre hytter og generiske visjoner om ”bygdeby”. Forståelsen av bygd som samfunn, som relasjon mellom mennesker og sted, ligger langt bak forskningen på by.

 

Da Norske arkitekters landsforbund (NAL) oppsummerte sitt prosjekt Framtidens bygder virket resultatet forhåndsbestemt av premissene og utvalget av caser: Hvordan kan bygda bli mer som byen? Byfokuset tydeliggjøres ytterligere når de to prosjektene Framtidens bygder og Framtidens byer nå har lagt grunnlaget for det nye BYLIVsenteret. Dette skal være NAL sitt kompetansetilbud mot norske kommuner.

Hvor ble det av bygdelivet? Skal NAL ha kompetanse på det?

 

På Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo heter instituttet med mest fokus på planlegging Institutt for urbanisme og landskap. Forsker de noe på planlegging i det rurale samfunnet der?

 

Når det eneste verktøyet man har er hammer, ser alt ut som spiker, heter det. Vi må være i stand til å se bygdesamfunn som noe annet enn mangel på urbane kvaliteter. Bygda er ikke bygdesentrenes urban sprawl eller suburbia. Bygd er ikke by, heller ikke småby eller tettsted. Bygd er samfunn i natur- og kulturlandskap. Bygd er samfunn vokst ut av jordbruk, skogbruk og fiske, med tilhørende støttefunksjoner og videreforedling, kultur, stedsforming og byggeskikk. Det er samspill mellom mennesker og fysisk verden utviklet over lang tid. Norske bygder er hjem for tusenvis av nordmenn og her finnes mangfoldige kvaliteter å foredle i stedsutvikling.

 

Bygd kan heller ikke analyseres som om det var by. I by blir man raskt vant til en mengde offentlige og kommersielle tilbud. På bygda er man mer deltager i enn konsument av lokalmiljø, på godt og vondt. Kommunen, næringsliv og eiendomsutviklere er viktige aktører når vi arbeider med by. I ei bygd kan gårdene og frivilligheten være vel så viktige aktører for å forstå og utvikle hvordan folk lever sammen og i omgivelsene sine.

 

I hvor mange stedsanalyser har urbanister konkludert med at det mangler sosiale møteplasser? Jeg tror ikke de vet hvor de skal lete.

 

I Oslo bytter folk bolig hvert sjette år. Selv er jeg sjette generasjon på Sendstad. På bygda er ikke det unikt. Hjemme flikker vi på hus bygget av forfedre og snakker om hva vi kan tilføre gården på et kort liv, om langsom bygging av jordsmonn og det generasjonsoverskridende beitemønsteret til sauene våre. Familie som til vanlig bor i ulike byer møtes på gården. Også byfolks hytter på bygda blir steder med lengre kontinuitet i liv enn boligene deres. Denne forskjellen må være helt vesentlig i spørsmål om hvordan vi skal planlegge, bygge og forvalte. Natur, kulturminner og lokalsamfunn er kvaliteter som er næret av tid. De fleste byene våre er unge sammenlignet med bygdene. Hvorfor er ikke bygd relevant når Arkitekturtriennalen har tilhørighet som tema?

 

At fortetting av by er mer bærekraftig enn spredt by gjør det ikke nødvendigvis riktig å sentralisere bygda. Stadige forslag om det vitner om hvor mye mer vi aksepterer by på byens premisser enn vi aksepterer bygd på bygdas premisser. Så klart kan man leve bærekraftig på bygda. Hvordan bør utforskes med utgangspunkt i bygdas og bygdesamfunnets kvaliteter. Åpenbare utgangspunkt kan være: Bruk og transformasjon av eksisterende hus, distribueringssystem for lokale produkter, avfallshåndtering, industriell symbiose, økosystemtjenester, selvbygging, grønne næringer, liv nærmere natur, kollektive løsninger og frivillighetsdrevne prosjekter.

 

Inn på tunet-prosjektet er et konkret og godt eksempel. Det er kombinasjonen av reell gårdsdrift og småskala velferdstjenester. Det utnytter unike muligheter ved bygd og leverer byråkratiløs kvalitet og fleksibilitet som bykommuner nok bare kan drømme om.

 

Dette handler ikke om bygd eller by, eller bygd mot by, men om at også bygda trenger arkitekturfaglighet. Norske bygdesamfunn står ovenfor mange unike utfordringer og de står ovenfor mange av de samme utfordringene som byer og tettsteder, men med helt andre utgangspunkt og muligheter. Vi er få arkitekter som arbeider med dette og det finnes oppdrag for flere. Med eller uten NAL trenger vi et fagmiljø som kan bistå norske kommuner i utvikling og aktivisering av framtidas bærekraftige bygdeliv.