Det vakreste huset i verden

Prosjektet startet med en utlysning i Trøndelags lokalaviser om å få ta over ei trønderlån som skulle rives, og intervju med og befaring hos alle huseierene som meldte seg. Deretter ble prosjektet et stunt der et av disse husene, i samarbeid med lokale krefter, ble redesignet for Sund folkehøgskole på Inderøya i Trøndelag.

Der råtne deler fra det gamle laftehuset måtte fjernes ble det erstattet med typisk industrielt framstilte materialer. Standardiserte detaljer, teknikker og materialer måtte tilpasses huset detaljer og materialer med mer tradisjonelt håndverk. Planleggingen og byggingen foregikk parallelt, med skolens ansatte og elever tilstede. Gjennom studie av materialer og bygging foregikk en kontinuerlig samtale om bevaring, brukbarhet, bruk-og-kast, forfall, estetikk og moderne byggeri.

Utgangspunktet med intervjuer og befaringer med folk med hus som de ville rive ble viktige referanser gjennom hele prosjektet.

Diplomoppgave NTNU

Studenter:

Einar Bye

Ola Sendstad

Veiledere:

Finn Hakonsen

Gro Lauvland

Brikoløren har ingen blanke ark. For ham finnes bare tilpasning. Brikoløren gjør feil, men er det noe som ikke fungerer prøver han videre. Slik fortsetter prosessen. På denne måten har også brikolasjen en forutsigbarhet, så lenge den opprettholdes. Brikoløren blir aldri ferdig med huset sitt. Han ser ikke på forming av sine omgivelser som noe som kan bli “ferdig”, hverken konkret som en frossen løsning, eller abstrakt etter et perfekt konsept. Han bebor omgivelsene gradvis. Huset vi plukker ned er ikke brikolørens hus. Han har for lengst flyttet ut. Vi sitter igjen med sporene etter en viktig holdning. En holdning som gjennom bruk fremmer gradvis foredling mot stadig mer tilpassede løsninger. Uten brikoløren er ingeniørens hus på sitt beste rett før det bebos.

Fra essayet Brikolørens hus av Ola Sendstad i tidsskriftet FLETTVERK # 1.

Presse:

Aftenposten